Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett for 2019 lagt inn et forslag om å gjøre komplementærbehandling momspliktig. Dette er en videreføring av tanker som har blitt nevnt av andre politiske partier tidligere. Høyres helsepolitiske talsperson Sveinung Stensland gikk så langt som å si at dette er en bransje «vi ikke trenger»  i følge NTB, som har fått en artikkel kopiert i flere lokalaviser hvor dette sitatet ble nevnt.

«En bransje vi ikke trenger»

La oss se nærmere på den setningen. Først og fremst, alt som er utenfor konvensjonell medisin i dag er ikke én bransje. Snarere tvert i mot er det et rikt mangfold av aktører, hvor mange utøver en god jobb for pasientene, hvor det dessverre også fins aktører som i stor grad opptrer useriøst. Det er et hårreisende faktum i dagens debattklima at når det kommer til komplementære behandlingsformer, blir alle «alternative» plassert under én kam, uavhengig av hvor gode resultater de skaper for dine pasienter. Noen tør til og med å hevde at det kun er placebo-effekten som ligger til grunn for en eventuell effekt. Denne intellektuelle uærligheten som skinner fra kritikerne er ofte unyansert og viser prov på manglende erfaringer innen de komplementære behandlingsformene, i tillegg til en grov stigmatisering av en stor gruppe yrkesaktive. Kostholdsveiledning blir i dag ansett som en alternativ behandling, selv de mest hardbarkede kritikere må innrømme at en endring av kostholdet skaper gode helseeffekter for mange og kan aldri tilskrives en placebo-effekt. Og du må ikke gå et fem års masterstudium i ernæringsfysiologi for å kunne utgjøre en stor forskjell hos noen som famler i blinde når det kommer til matinntak.

Ett av argumentene mot komplementærmedisinen er mangel på dokumentert effekt. Tilbake i 2011 bestemte sveitsiske myndigheter å starte et forskningsprosjekt hvor holistisk medisin, homeopati, akupunktur, urtemedisin og tradisjonell kinesisk medisin skulle bevise at det fungerer, basert på effekt, kostnadseffektivitet og egnethet. Etter fem år ble studien avsluttet, fordi det ble for omfattende å vurdere alle behandlingsformene som helhet. Det er muligens et tegn på at det å forske på komplementærmedisin ikke helt kan følge samme retningslinjer som standard forskning, eksempelvis innen farmasøytisk medisin.

Hva er effekt? Bør god effekt defineres på makro- eller mikronivå? Hvorfor tilbys det akupunktur på over 40 sykehus i Norge (2011), hvis akupunktur ikke har effekt for pasientene? Spørsmålet er mer når har de ulike behandlingsformene effekt, og ikke om de har effekt. Det er ofte der konvensjonell medisin ikke har svar, at mange finner trøst i komplementærmedisinen, eksempelvis var det en mindre studie av fibromyalgi-pasienter som fikk yoga som behandling, med veldig god effekt for mange. Dette er et område hvor konvensjonell medisin fortsatt ikke har noen særlige gode svar på hvordan en bred pasientgruppe kan bli bedre. En annen bemerkelsesverdig studie var NAFKAM sin studie rundt Register for eksepsjonelle sykdomsforløp (RESF) som viste hvor godt komplementær behandling kan fungere, spesielt i samspill med konvensjonell medisin.

Kvalitetssikring fremfor økonomiske «sanksjoner»

Hvorvidt alle som driver med komplementære behandlingsformer økonomisk bør likestilles med leger og andre konvensjonelle behandlere skulle ikke vært et tema. Dessverre er det slik at den alternative verden har vært relativt ukontrollert i alle år, med unntak registerforskriften, som flere kritiserer for ikke å ta nok vare på pasientsikkerheten. Utfordringen er ikke at det er mangel på seriøse komplementærmedisinutøvere, utfordringen ligger i at den allmenne nordmann ikke alltid har lett for å skille mellom hvem som er skikket til å behandle de, og hvem de bør holde seg unna. Hvem som helst kan ta et helgekurs i akupunktur og etterpå kalle seg akupunktør, det er en utfordring. Hvis norske helsemyndigheter hadde satt av midler til å kvalitetssikre «alternativ-bransjen» ville vi kunne luket ut de mest useriøse aktørene, f.eks. gjennom et kvalitetsmerke. Da kunne vi med trygghet valgt riktige aktører som vi vet har en god grunnutdanning, det ville høyst sannsynlig vært krav på journalføring og ha en virksomhet basert på etisk og forsvarlig drift, i tillegg til andre krav for å profesjonalisere eget virke. Mangelen på kontroll er det som gjør at det fins såpass mange useriøse aktører som lover gull og god helse, og er de som gjør at enkeltindivider foretar dårlige valg basert på lovnader som ikke kan overholdes (nå ser vi med forelegg bort fra de mange seriøse bransjeorganisasjoner som gjør en god jobb for å sikre at deres utøvere er solide i sitt virke).

Hadde norske helsemyndigheter hatt fokus på å kvalitetssikre komplementærmedisinen, ville høyst sannsynlig ikke denne debatten blomstret opp. Spesielt hvis det også hadde blitt lagt av midler til å forske mer på når de ulike behandlingsformene kan ha en positiv effekt. Muligens burde studiene ha mer fokus på utvalgte plager og sykdommer, fremfor å se på behandlingformene som helhet, da kunne det blitt funnet flere svar enn spørsmål. På denne måten kunne de komplementære behandlingsformene som har effekt fortsatt å ha momsfritak, ikke gjennom registerforskriften, men gjennom en klarere kvalitetssikring av de ulike bransjene, basert på utdanning, gode sykdomsforløp og fokus på forsvarlig drift.

Bør komplementærmedisinen bli momspliktig?

Fritt Helsevalg mener at dette ikke er riktig vei å gå. Det å kun tillegge merverdiavgift på komplementære behandlingsformer vil gå utover de enkeltindividene som mener de finner effekt i de alternative behandlingsformene. Det er liten sannsynlighet for at de ulike behandlerne setter ned prisene og taper inntekter basert på dette tiltaket.

Norske helsemyndigheter trenger å se større på det; hvordan få bukt med de useriøse aktørene og hvordan kvalitetssikre de som står utenfor konvensjonell medisin? Merverdiavgift vil gjøre lite for dette. Det er smått ironisk å lese AP sitt alternative budsjett når deres seksjon om helse starter slikt: «Målet for Arbeiderpartiets helsepolitikk er god helse og livskvalitet for alle. Det betyr god behandling når man blir syk, men også å kunne mestre livet hvis man må leve med sykdom og helseplager. Tilgangen til helsetjenester skal være likeverdig over hele landet og ikke avhenge av den enkeltes lommebok.» Svaret deres er å øke prisen på en stor del av det norske folks behandlingsformer, det gir lite mening. Skolemedisinen er i dag massivt overarbeidet og det er en storm av fastleger som slutter i jobben sin pga massivt arbeidspress. Komplementærmedisinen kan være med å bidra til å avlaste skolemedisinen i stor grad, spesielt gjennom samarbeid. Men da må det brytes en del dogmer og stigmatisering av komplementærmedisinen, ingen vinner på unyanserte debatter og krig på kryss av behandlingsformer – spesielt ikke pasienter og alle som ønsker forbedret helse.

Lenker:

• Aksjonen mvafribehandling.no
• Skriv under på oppropet «Ikke fjern momsfritaket for alternativ/komplementær behandling!»
• – Dagens reguleringsregime er en fare for pasientsikkerheten (nifab.no)
• Forskning innen alternativ medisin – må vi finne opp nye metoder? (2003 – forskning.no)
• Høyre vil stramme inn reglene for alternative behandlere | Nr1, Nr2, Nr3, Nr4